Historikk
Fakta
Diagram
Mannskap
Trondheim
Mot Istanbul
Mot Nordkapp
(kommer)
Kya
Lenker
Kontakt oss
Gjestebok
Tilbake til forsiden

Det eldste dokumentet jeg kunne finne og få kopi av i skipsregistret var et skjøtebrev fra Gustav Haukøen til Anton Grøttaa av 14. november l944, som jeg finner det riktig å gjengi i sin helhet:
Undertegnede, Gustav Haukøen, Storholmen, erkjenner herved å ha solgt likesom jeg herved selger og overdrar mitt seilfartøy "Lyna" av Bergen med kjenningsbokstaver LIKM til Alfred Grøttaa, Stanghelle og Alfred Grøttaa, Stanghelle, for en kjøpesum kroner 700.- syvhundre, som er mottatt, Fartøyet selges heftelsesfritt. Haukøen den 14. November l944.

Det var Grøttaa som fikk henne registrert i skipsregistret, det skjedde den 14. juni l946, antagelig etter at hun var blitt rigget ned, og etter at det var satt inn motor i henne. Grøttaa visste ikke når hun var bygget, men ga i forbindelse med meldingen til skipsregistret opplysning om at hun var bygget i Tysnes, Hardanger.
I l954 ble hun solgt videre til Mathias Strømme, Bergen, som i l967 solgte henne til Eilert Gjeldseth, også Bergen. Nils og Johannes Vik, Stamneshella overtok henne i l971 og solgte videre til Sverre Bidne, Dalekvam i l977. Det var han som to år senere solgte henne til Havnetransport i Kristiansund i l979, samme år som jeg avtalte å kjøpe henne. Jeg har brevvekslet med flere for å finne forhistorien, blant annet med Mandal bymuseum, som skriver:
Ved å sammenholde de tilsendte opplysninger med dem jeg har, kan det neppe herske tvil om at Deres fartøy er jakt "Lyna" som ble bygget i Tysnes i l870 og som tidligere hadde kjenningsbokstavene JFKW. Det er mulig det er riktig, men fasongen hennes tyder på at hun er mye eldre, dette kan særlig sees på den noe runde baugen og formen på speilet i hekken. Vel, nok om det. Hun har nok båret navnet Lyna helt siden hun ble til, og det er gjennom tidene bare to fartøyer til som er registrert med det navnet.

- I dag er det visstnok bare en, min Lyna.

Hun er bygget i furu, slik alle jakter på Vestlandet ble, og boltet sammen med trenagler, som senere i vesentlig grad er utskiftet. Huden er to og en halv tomme tykk og det samme er innerhuden, garneringen. Mellom hud og garnering ligger spantene som er syv tommer tykk og som står så tett at det ikke er plass til et spant mellom to spant.

Når det gjelder min eiertid, som nå snart nærmer seg 20 år, så kan jeg ikke her gå så veldig nøye inn på den, det vil føre for langt, men enkelte ting finner jeg det riktig å nevne.
Samme år som jeg kjøpte Lyna, men tidligere, hadde jeg sammen med Helge Ryvarden, kjøpt en annen jakt, Anne Margrethe, hvor det meste av min tid til restaurering ble brukt i en periode på ca 8 år. Hun var større, 76 fot og over 73 tonn. Eier i dag av en prektig ferdig restaurert jakt, er John Einar Botten.
Jeg skal fortelle om et par viktige hendelser under min restaureringsprosess, men innledningsvis vil jeg gjerne peke på et par forhold som etter min mening har vært avgjørende for at Lyna nå er nærmest ferdig restaurert og at hun fortsatt er min.

Jeg, i likhet med mange andre, tar nok feil når man kjøper en gammel båt for restaurering, både med hensyn til hvor mye tid det tar, og hvilke kunnskaper som må til. Jeg har vært i den heldige stilling at jeg fikk med meg perioden med Anne Margrethe, hvor jeg lærte mye, selv om jeg allerede på forhånd trodde å vite mye om trebåt. I tillegg til det, så har jeg hele tiden hatt annen båt som jeg og min familie har benyttet om sommeren. Lyna har følgelig bare vært en hobby, hvor jeg har benyttet nærmest hver eneste time jeg har hatt fri, ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg hadde lyst. Hun har representert en utfordring, nei ikke en, men en rekke utfordringer. Etter hvert som jeg har fått kunnskap, og har hatt mot og lyst til å gå på de enkelte utfordringer. Men jeg har ikke vært under tidspress.

Det første jeg satte igang med etter at jeg hadde kjøpt henne, var å skaffe en annen motor. Det sto en Union i henne, en sylinder med 50 hk, som veide flere tonn, kanskje 7 -8. Med den i, ville hun aldri få den trimmen som var nødvendig for at hun skulle bli seende ut som hun burde. Jeg fikk kjøpt en Scania, 11 liter, 250hk fra en fiskebåt nordpå, som ble innmontert vinteren 80/81. Etter at jeg kom tilbake fra slipp, begynte jeg å løsne den store jern lasteluken. Venner tilbød meg hjelp som jeg takket ja til, men jeg måtte skaffe en skjærebrenner, hvilket jeg gjorde. Med den greide hjelpen å sette fyr på båten slik at både båten, og den nye motoren brant opp.

Et skritt frem og to tilbake, men aldri så galt så er det godt for noe. Det medførte at alle
dekksbjelker ble skiftet ut, alle rekkestøtter, skansekledning og rekksplatt, samt at nytt dekk ble lagt. Det ville ikke ha skjedd uten brannen.

Senere i l992, etter at jeg var kommet nokså langt med restaureringen, sank hun for meg en vinternatt. Jeg hadde bare en lensepumpe ombord, selvgjort med vaskemaskinmotor og nivåbryter. Med hjelp fra Trondheim brannvesen ved Hermann Walsø og egen innsats klarte vi å lense henne opp etter ett og ett halvt døgn. Motoren som var satt inn på nytt etter egen restaurering (amatørmessig), og det meste av mitt elektriske håndverktøy, fikk jeg berget med skylling i ferskvann med påfølgende tørking.

Kunnskap er mer enn halve jobben, uten kunnskap kommer man etter min mening ikke igang med noe som blir et holdbart resultat. Jeg har vel fått min kunnskap fra flere hold, men Skarpnes sine artikler i Sjøfartshistorisk årbok l973 og l976, har for meg vært en fantastisk kilde til kunnskap. Gammel kunnskap om trebåtbygging, rigging m.m. er i dag i ferd med å bli tatt vare på og det er bra. Jeg synes selv jeg har tilegnet meg en del kunnskap, og har vel tenkt at noen kanskje kunne ha glede av å få informasjon om hvordan jeg har løst forskjellige problemer. Jeg har hatt tanke om å skrive noe om det. Om det noen gang blir tid til det, i tillegg til den tid Lyna tar, vet jeg ikke. Det er i hvert fall ikke tid og plass for det her.

La meg avslutte med å gi uttrykk for det andre har funnet ut før meg, særlig når det gjelder rigging av en gammel båt som Lyna. Gjør det slik det ble gjort i gamle tider! Det ligger mange års erfaring bak det, og det fungerer. Jaktene på Vestlandet ville ikke gi opp å bruke skværsegl og breifokk. Vi har nå seilt i flere døgn med bare skværsegl og breifokk oppe med akterlig vind. Fenomenalt effektivt, lett å passe, ingen fare for jibb, ingen slitasje på båten.

Harald Krogstad, sommeren 1998